One Direction Fan Fictions

Det var ikke nødvendig å si akkurat det. Ikke nødvendig i hele tatt. Hun kunne bare holdt kjeft. Spart seg for alt dramaet. Da ville de vært glade. Nå var de sure. På grunn av henne. Egentlig føltes det fint å vite at hun for en gangs skyld hadde klart å gjøre noen så forbannet at en stakkars vase hadde blitt knust og en kniv kastet i veggen. Med jakken hengendes over skulderen rakte hun midtfingeren i været. 

"Jævla unødvendig av deg å si det, men likevel - ikke vær så feig at du stikker av!"

Hun ignorerte det fullstendig, smatt ut døren og passet på å stenge den med et brak. De høye hælene gjorde det umulig å gå fort nok. Hun ville bort der fra før hun begynte å kaste vaser. Det var en grense hun ikke ville krysse.

En jente ropte bak henne, men hun ignorerte det. Å snu seg ville bety og se rett inn i de beende øynene til den fortvilte venninnen som i siste sekund av krangelen hadde bedt henne om unnskyldning. En unnskyldning hun valgte å overhøre. Den betød ingenting akkurat nå; hun var alt for sint. 

Det var ikke akkurat deres feil at hun var sint. Mer sladderbladene. Twitter, facebook og tumblr. Men hun hadde latt sinnet gå utover vennene da Andrea med vilje helte et glass med vann over hodet hennes for en halvtime siden. Det vart ment som en spøk, men det sprakk for Sophie. Litt vann var nok til å bryte ut et helvete hun hadde båret på ganske lenge nå. Hun kunne ikke gråte; å gråte over alt hun fikk sagt om seg selv hver dag, ville være som å angre på at hun noen sinne ble sammen med Harry. Hun visste hvordan det var. Det hadde alltid vært noen som hatet henne da de var bestevenner. Men nå hatet flertallet henne, og det skrapte opp innsiden hennes.

Han drog henne inn i livet sitt da de var rundt syv år gamle. Det var på en lekeplass. Med et tannløst smil, kortklipp pannelugg og grønne, store øyner, introduserte han seg som Harold. Ikke en eneste krølle. Ikke et tegn til den guddommelige sangstemmen. Bare et barn som ønsket seg flere venner. 

Foreldrene kjente hverandre ikke fra før av, men ble raskt kjent med hverandre da Sophie kom hjem den kvelden og fortalte om den mystiske gutten hun hadde lekt med hele dagen. Hendene hennes var skitne. Sanden lå under de korte neglene og moren sukket oppgitt da hun ikke klarte å tenke ut hvordan hun skulle få den bort. Moren spurte henne hvorfor hun var så skitten, og Sophie svarte;

"Vi reiste til en annen verden! Det var et slott, og en prinsesse! Men en dag kom det en drage som lagde henne fra kongeriket sitt. Hun var helt alene i skogen. Men så, så kom det en ridder! På hest! De ble forelsket, og sammen bygde de et slott av sand. Det fineste, største slottet som noen sinne har fantes!"

Sophie sukket. Noe hadde festet seg til skoen hennes. Hun bøyde seg for å se.

Hjertet dunket hardt mot brystet. 

Det var en magasin side, revet ut fra et blad hun ikke leste. Hun var på siden, hånd i hånd med Harry. De så glade ut, begge to, enda han gikk gjemt under en stor lue og en hette. På bildet var håret hennes flettet i en lang sideflette. Det var forrige uke da de gikk ut for å kjøpe kakao. Sophie lot blikket gli over overskriften;

Harry Styles og kjæresten på tur i London.

Harmløst. Det så ut som en ganske søt artikkel; rundt om var det plassert ut hjerter og bakgrunnen var rød. Sophie plukket siden opp for å lese artikkelen. Humøret hennes som fra før av hadde vært på ti minus, sank nå til åtti minus. Allerede første setning var grusom.

Bruker hun han bare, sånn som de unge fanene tror?
Sophie Bradshaw som i mange år har vært Harry Styles(18) venninne,
ble i januar forvandlet over natten til noe som skal forestille kjæresten hans.
Fanene kjøper det ikke.
De er fast bestemte på at Bradshaw bare bruker deres kjære sjarmør.
Det er vanskelig å si, for på bildene over ser paret nokså lykkelige ut.
Harry har ikke selv uttalt seg så mye om henne,
men skal vi tro ryktene skal de ha de fint sammen.
Men da er spørsmålet - hvorfor mener alle fanene at hun er falsk?
 

Sophie orket ikke lese mer. Hun brettet lappen sammen og la den ned i lommen på den svarte kåpen. 

Som et glass knustes alt på en gang. Rundt henne kjørte det biler. De hatet henne sikkert de også, alle sammen. De ville sikkert klippe av henne håret, akkurat som en jente på twitter hadde skrevet til henne før i dag. Noen ville skyte henne for så å danse på graven hennes etterpå. Burde hun være redd? Hun følte seg en smule redd akkurat nå. Det smalt i et bilhjul like ved og hun hoppet til. En fluktmulighet hadde vært flott nå, men hvor skulle hun gå? Hjem igjen? Nei, det kunne hun ikke. Andrea kom bare til å skjelle henne ut igjen for å ha klikket for ingenting. Men det var jo ikke ingenting; det var alt. Alt hun hadde båret på den siste tiden. Ulykken. Det føltes ut som at hun når som helst kunne begynne å kaste opp blod igjen, enda doktorene hadde forsikret henne om at alt var fint igjen nå. På skolen hadde hun begynt å følge ekstra godt med i timene og karakterene begynte faktisk å gå opp igjen. Men forholdet hennes - hvor sto det?

Det var vanskelig å vite. En dag var alt perfekt, neste dag var alt helt normalt. Noen dager oppførte de seg bare som bestevenner. Og noen ganger var det bare det hun trengte. Men i dag skulle hun gjerne hatt den delen av han som kunne holdt rundt henne og tatt i mot tårene. Det dumme var at hun ikke ante hvor han var. 

Sannheten kan ikke alltid gjøre oss glade, men det gjorde direkte vondt når Harry løy til henne. Han nektet for at alle hatet henne. Men hun visste jo at alle gjorde det. Hvorfor kunne han ikke bare innrømme det? Hun hadde aldri forventet at ting skulle være lett, men når de vennene hennes begynte å vende seg imot henne, begynte hun å lure på om det hele var verdt det. Uansett hva hun gjorde så var ingenting godt nok lenger. Da oppvaskmaskinen sluttet å virke i forgårs, var det plutselig hennes feil fordi det var hun som satte den sist på.

Det ville vært lettest å gi opp. Men hun hadde for mye. Kjærlighet. Den fantes der, i bakgrunnen av det hele. Klart, ingenting hadde noen sinne føltes ut som dette. Men det burde roe seg etter hvert, ikke sant? 

Hun gikk så fort at luften sved i lungene. Hjernen hennes begynte å gå i surr. Diskusjonen hun hadde med seg selv ble bare større å større. Den egoistiske, hormoniske delen av henne sa at alt var verdt det. Men resten, den delen av henne som alltid kjempet for å være sterk og egenrådig, sa at for at alt skulle bli bedre måtte hun gi slipp. Men det hadde hun ikke tenkt å gjøre. Ikke så lenge alt var fint mellom dem. 

Uten å egentlig tenke over det, hadde hun gått i motsatt retning av London sentrum og sto nå helt i utkanten av boligområdene. En liten lekeplass fanget oppmerksomheten hennes. Da hun åpnet et lite gjerde som førte inn på plassen, fikk hun en kjær følelse i magen. En følelse av savn. Denne lekeplassen minnet ikke mye om den hun møtte Harry på. Den grønne malingen hadde begynt å flasse av det rustne huskestativet. En sandkasse uten sand sto ikke langt i fra. Det hele var innrammet av det ustødige gjerdet og skog. Et fattig sted å leke for et barn.

Sophie satte seg på en av huskene. Det knirket svakt i det g0male treverket. Men den gav ingen tegn til at den skulle bryte sammen, så hun begynte å gynge forsiktig frem og tilbake. Hun plukket frem artikkelen fra lommen. Skulle hun lese videre? Det var fremdeles et avsnitt igjen. Det kunne ikke være verre, fortalte hun seg selv.

Jo, kjære lesere 
 de mener hun er falsk fordi ryktene
sier at samtidig som hun traff Styles,
skal hun også ha truffet en annen gutt
som vitner påstår å ha sett henne sammen med for 
ikke så veldig lenge siden. 
Stakkars Hazza, kjærligheten kan være bitter,
men la oss håpe på at det hele er bare rykter,
eller at forholdet rett og slett går over.
Vi er ikke Sarry shippere!

En tåre rullet nedover kinnet hennes. Hun klarte ikke holde dem tilbake lengre. Det gjorde for vondt. Hun var lykkelig, lykkeligere enn det hun noen sinne hadde vært sammen med Harry. Kunne ikke folk forstå det? Hva hadde hun gjort for å såre folk? Hun hadde ikke vært utro mot han, det ville hun aldri vært. Den som lagde sånne rykter måtte være ute etter oppmerksomhet. Og det fikk vedkommende tydeligvis. 

Hun krøllet arket sammen til en ball og kastet det med all kraft mot den tomme sandkassen. Vinden kom plutselig og plukket den med seg. Håret hennes lettet fra skuldrene og klistret seg til de våte kinnene. Den søte duften av parfymen hennes fylte neseborene hennes. Så kvalmt. Ikke rart folk hatet henne, hun luktet jo motbydelig. Altfor søtt og bringebæraktig. En bølge av frysninger krøp nedover ryggen hennes. Hun skalv i vinden. Det var tidlig vår og hun hadde kanskje undervurdert klokken på veggen. Den var litt over halv tolv på kvelden. Solen var nesten borte bak hustoppene. Et blått rike omringet henne, en slags skumring. Og det var kaldt.

For lenge siden var det gøy å bare huske. Hun kunne gjøre det i flere timer. Nå gjorde det vondt i baken. Hun hatet tanken på at hun faktisk var blitt eldre. Hun var ikke syv og kom aldri til å bli det igjen. Enda noen tårer unnslapp øyekrokene. Det var trist, at hun aldri kom til å kjenne nytelsen av vinden som lekte med håret da hun fikk den største farten på sin huske. Den svevende følelsen man fikk da man telte til tre og slapp taket.

En... to... tre...

Det lette dunket som hørtes da joggeskoene traff bakken. Hun hoppet alltid av, fløy gjennom luften. Nå ville det vært umulig. De høye hælene ville gått rett igjennom marken og ført henne til å vakle. Det ville bare vært vondt. 

Det vibrerte i lommen. Hun kunne ignorere den, men det fristet mer å sjekke hvem det var. Bare sjekke, ikke svare. Hun måtte være alene akkurat nå, det var viktig. For under et sammenbrudd som dette kunne hun ikke møte Harry, det ville bare såre han å vite hvordan hun egentlig håndterte det hele. 

Hun leste meldingen kjapt. Han ville vite hvor hun var. Utrolig nok fristet det å svare. Det kunne ikke skade om han visste. Han kunne kanskje hjelpe, overbevise henne om at ting var annerledes. Så hun sendte kjapt svar.

Ikke mer enn to  minutter senere blinket to frontlys i mot henne. Det smalt i en bil dør.  Den smidige figuren hans steg ut av bilen. Med hendene godt nede i lommene kom han mot henne, en varm mine trukket om leppene. 

"Hei," hvisket han og gled ned på den andre husken. "Jo ringte og var bekymret, sa du bare stormet ut."

Sophie orket ikke svare, så hun nikket kort og trøkket den siste tåren som trillet nedover kinnet. 

"Går det bra?" sa han i en lav tone. Det brune håret var dratt ut til siden akkurat som vanlig, de blå øynene lyste i det svake mørket. Han gikk i mørke bokser som var brettet opp litt på kanten, en jakke og et par mørke sko.

"Ja, det går helt fint. Bare en dustete krangel," sa hun og tvang frem et slags smil.

Louis ristet på hodet og så alvorlig på henne. Tusen ord lå i blikket. Sorg, medlidenhet, omsorg, kjærlighet.
Hun forsto så alt for godt hva han mente. "Soph, jeg snakket ikke om det."
 
Det var ikke noe hun ville snakke om. Ikke en gang til han. Ingen i det hele tatt faktisk. Det var tingen; hun ville ikke snakke om det. Hvorfor var det så vanskelig å forstå? Alt hun følte var hennes egen sak. Ingen andre hadde noe med det å gjøre i det hele tatt. Og hun klarte å håndtere det, hun trengte ingen psykolog aka Louis Tomlinson, Andrea Carlie eller Jolie Hastings. Ingen ville forstått uansett!

Hun hadde ikke lagt merke til det, men nå når hun kjente den varme hånden til Louis på kneet, innså hun at hun snufset.  Tårene trillet som en foss og haken skalv. Hun så sikkert ut som et monster.

"Kom, jeg kjører deg hjem til oss. Det virker ikke som det lureste å gå hjem til deg akkurat nå..."

Han reiste seg fra husken og rakte henne hånden. Sammen støttet de hverandre tilbake til bilen hans.
__________________________________
mer? :))

xxx Thewriter

 

En smule sent, men sesong 2 har nå fått et navn; Fallende Stjerner



Jeg har tenkt å lage litt flere headere, men siden picnik.com har sluttet (R.I.P ♥) så har jeg ingen bra redigerings sider som er gratis... si ifra om du vet om en!

Hva syns dere om navnet på sesong 2 ? :))

// Bla lenger ned så finner du kapittel 11 som jeg nettopp postet! 

1 måned senere...

Sophie kunne ikke si at hennes høyeste mål hadde vært å date en av Englands største stjerner, men nå som det har gått en hel måned måtte hun innrømme at det har gått overraskende fint. Pressen hang på dem av og til (ok, hele tiden, men ikke at de gjorde så mye uten for huset uansett?), vennene deres var kanskje blitt litt merkelige, karakterene hennes hadde kanskje røket og hun hadde kanskje havnet på sykehus to ganger. Men ellers var alt helt okei mellom dem.

Eller, det var som oftest helt fint mellom dem.

Klokken nærmet seg halv tre på natten. Vinflasken lå tom på bakken. Kulden var tykk, akkurat som en kåpe som sperret alt om huden. Men de frøs ikke. På himmelen blinket stjernene som små diamanter. Sophie nøs.

"Oi, prosit," flirte Harry og trakk henne om mulig enda tettere inntil seg enn hun allerede var.
I det sekundet Harry flyte atten år var han blitt offisielt voksen. Han hadde lov til å drikke. Lov til å kjøre bil.
Så i kveld gjorde de begge deler. De hadde sin egen lille feiring.

"Vet du, denne bilen er helt sykt kul. Men min kommer til å bli så mye kulere," sa Sophie og lot fingrene gli over den mørke lakken på Range Roveren. De lå på panseret, tett, tett inntil hverandre.

"Mhm, det tror du. Husker du ikke den gamle bobla i garasjen til faren din? Tror han har planer om å gi deg den."

"Haha, sist jeg så den var den full av edderkopper og døde mus som katta hadde drept! Ekkelt!"

De lo stille sammen, enda det ikke var noen som helst sjanse for at noen andre hørte dem. Et sted ute ved en skog, like ved er jorde, like bak en avkjørsel, hadde de parkert bilen og klatret opp på panseret med et tykt ullteppe og en vinflaske. Oppdraget for kvelden var å telle alle stjernene å finne den fineste. Så langt hadde det vært umulig, enda de hadde sett mange ganske fine.

"Kanskje jeg kunne latt deg få Range Roveren, så kan jeg ta bobla. Har alltid digget den," mumlet Harry og strøk hånden opp langs ryggen hennes. Det føltes behagelig; selv over en tykk genser føltes berøringen hans alltid like lett ut som fjær. Det gav henne frysninger. Selvsagt tok Harry frysningene som et galt tegn; han trodde at hun frøs og prøvde å surre teppe enda mer over på hennes side. Men egentlig var hun ikke så veldig kald. Litt, selvfølgelig, men ikke så fryktelig mye at det var plagsomt. De varmet hverandre.

"Range Roveren passer bare til damer som deg, Haz. Jeg skal ha en sportsbil," erklærte hun.

De grønne øynene glitret omtrent like mye som stjernene på himmelen over. Det hadde hun lagt merke til for lenge siden, men når hun kikket opp på han nå kunne hun ikke la vær å sammenligne dem.

"Ikke diss bilen min, Bradshaw! Enn så lenge må du vente et halvt år til før du i det hele tatt kan ta lappen."

Bursdagen hennes; femte august. Det var ikke så lenge til. Bare litt mer en fem måneder. Og dessuten; Sophie visste ikke om hun hadde lyst til å ta lappen. Enn så lenge hadde hun i hvertfall ikke råd til det. En gang i måneden fikk hun et pengebidrag av foreldrene som skulle holde til både mat, klær og husleien. Billappen var ikke akkurat førsteprioriteten, først måtte hun skaffe seg en brukbar utdannelse som kunne gi henne en god jobb. Men nå virket også det umulig. Helt siden møtet med professoren hadde alt begynt å gå skeis, og hun innså mer og mer hva han mente. Men hun skulle klare å ta alt igjen, enda det så grusomt mørkt ut. 

Biologi. Hvorfor hadde hun valgt det dumme faget som hun ikke forsto en ting av? Matte. Vell, bedre å bare ikke nevne det. Kjemi. Et grusomt fag som alltid forsaket hodepine. Rettelse til seg selv; ting så kanskje mørkt ut akkurat nå, og hun klarte ikke se lyset på det heller. Hun var fortapt. 

"Du vet du kan få jobb hos oss, eller noe hvis du trenger det. Du kunne sluttet på skolen og vi kunne overtalt Paul til å gi deg jobb som sekretæren vår," sa Harry, som tydeligvis hadde skjønte hva hun grublet over. 

Hun burde blitt glad for tilbudet, han prøvde jo bare å løse ting for henne, men for en gangs skyld ville hun klare og bane ut livet sitt selv. Hun kunne klare å skaffe seg en egen jobb som bare inkluderte henne og målene hennes, ikke en jobb hun visste hun kunne fått. Enda det hadde vært gøy, jobbe med guttene hver dag, så ville hun aldri ha blitt med på det. Det ville blitt for pressende. Det ville satt drømmene hennes i en boks. 

Hun smilte svakt for ikke å såre han. "Takk for tilbudet, men jeg vil helst finne noe mer stabilt."

Harry rynket pannen. Stabilt? Hva kunne være mer stabilt enn en fast jobb hos et verdens kjent band? De ville jo aldri finne på å sparke henne; alle digget henne, bokstaveligtalt. 

"Okei... eh, hva tenkte du deg da? Jeg kan sikkert prøve å skaffe deg noe annet også."

Sophie sukket. Litt for høyt. Det var umulig å ikke få det med seg. Tungen krøllet seg i munnen på Sophie. Hva var ordet hun lette etter? Solo. Hun ville gjøre det solo. Om hun lot noen hjelpe seg ville det være deres verk, i hennes fremtid, noe hun ikke ville. Å la Harry hjelpe til med å skaffe henne en jobb hun sikkert hadde stor kost seg i - sikkert blitt styrtrik også - ville bare gitt henne en klump i magen som aldri ville forsvunnet. Hun måtte gjøre det solo, ellers kom hun ikke til å være fornøyd med seg selv noen gang. Basta. 

"Ikke ta det ille opp, men jeg vil helst fikse det selv. Det finnes sikkert et par muligheter for meg fremdeles."

"Du kunne jo blitt artist," mumlet han og fikk det til å høres ut som et helt normalt alternativ. For han ja, kanskje, men for normale folk var det ikke vanlig å plutselig en dag si at en skal bli artist. Det er bare ikke så enkelt. Enda det innerst inne kanskje var en av hennes største drømmer. Men det hadde hun ikke tenkt å røpe for noen.

"Ha-ha... mhm, kjempe gode ide," fniste hun og begynte å lage sirkler med fingeren på brystet hans. Hun kunne høre hjerteslagene hans like godt som om det skulle vært en tromme inni hodet hennes. 

"Det er jo det! Du kan synge, du kan danse og du ser bra ut. Babe, du kunne blitt den nye Britney Spears."

Britney Spears? Var han seriøs? Sophie heiste seg opp og støttet seg mot albuen. Det svake lyset fra månen og stjernene over kastet skygger i ansiktet hans, men hun kunne skimte det ertende blikket. Han bare tullet. 

"Bare en bedre versjon da, selvsagt. Men du kunne klart det." Han lo og kysset henne på pannen. 

"Tviler på det, men takk for at du er så søt," flirte hun. 

En stjerne blinket på himmelen over dem. Så falt den. Som et stjerneskudd. De trengte ikke si noe for å vite om den andre så det; det at begge var helt stille og forbauset var svaret. Så mye hadde skjedd i det siste. Så alt for mye. Begge levde helt annerledes. Knyttet til hverandre eller ikke, de hadde begge to forandret seg mer individuelt enn de ville innrømme. Og dessverre visste ingen av dem hva som snart skulle skje. At de snart kom til å blinke. Som stjerneskudd. Fallende stjerner. 
________________________________________________

Mer? :)

xxx The Writer 

Kapittel 10 - We are Young (drit bra sang, hør den!)

Sophie våknet av at sollyset skinte inn gjennom gardinene og rett inn på ansiktet hennes. Kvelden før hadde hun vært så trøtt at ikke en gang hadde orket å protestere da Zayn tilbydde seg å bære henne i seng. Han og Niall hadde vært innom en tur før de skulle ut på en eller annen nattklubb.  Sophie satte seg opp i sengen. Øynene myste på det hvite dynetrekket og det skrukkete lakenet. Øyenbrynene gled inn mot hverandre. Hun klarte ikke huske når hun skiftet sengetøy sist.

Hun vred på håndleddene og spriket med tærne.  Om hun lyttet ekstra godt etter kunne hun høre kranen som rant inne på badet og Andrea som nynnet en munter melodi. Hun visste at det ikke fantes en eneste garanti til at Jo allerede var oppe. Men når gjespet og holdt armene over hodet mens hun strakte seg, bestemte hun seg for at Jo skulle få slippe å komme ned for å spise frokost i dag. Det var ikke ofte, men i dag var hun faktisk ganske opplagt. Og klokken var ikke en gang åtte på morningen enda.

Etter å ha valgt ut et antrekk fra klesskapet og lagt det ut på sengen, gikk hun på tåspissene over gulvet, ut i gangen og inn på badet som nå var blitt ledig. Det kom like brått på som en bombe; hun så faktisk ikke så jævlig ut som hun pleide å gjøre hver eneste morning før skolen. Håret så rotete ut, men det så ikke ut som et kråkereir. Øynene var trøtte, men posene under kunne vært større. Huden kunne hatt litt mer farge, men ellers så hun normal ut. Mer normal ut enn det hun hadde gjort på lenge nå.

Det kalde vannet rant nedover ansiktet hennes. Nå følte hun seg i alle fall opplagt. Etter at hun tørket ansiktet med et håndkle begynte hun å påføre en fuktighetskrem på både hendene og ansiktet. Dusje hadde hun gjort dagen før, så da hun drog fingrene gjennom håret, var det ingen floker og det luktet rent. Hun fant frem sminkevesken sin og kladdet pudder på de stedene i ansiktet hun følte at hun trengte det. Så la hun en strek med eyeliner både over og under øyelokket, og avsluttet med å legge noen lag med maskara.  

Hun så på seg selv i speilet. Den røde boksershortsen og den hvite t-skjorten med teksten ?swag?, så ikke særlig bra ut på henne. Ikke kledde hun sminken heller. Hun følte seg for jenteaktig. Hvorfor sminket hun seg? For en idiotisk ting; for noen år siden da puberteten hadde sluppet til og utløst flere kviser i ansiktet hennes, hadde hun begynt med både foundation og pudder for å dekke alt sammen til. Maskara og mørk eyeliner hadde hun brukt så lenge hun kunne huske. Men hvorfor? Ingen jenter burde gå med sminke.

Med et sukk og rist på hodet minnet hun seg selv på at hun ikke var helt våken og ikke helt vant til å bruke sminke. Etter turen på sykehuset hadde hun tatt en fri uke fra jenteting (sminke, moteklær og et sunt kosthold). Nå måtte hun bare lære seg at sminke var noe hun ikke klarte å leve uten; bare fordi hun nå syns det så rart ut så betydde det jo ikke at det gjorde det ute i dagslys. Håpet hun i hvertfall.

Nede på kjøkkenet skrudde hun på radioen og fant frem en stekepanne fra skapet. Da smørklatten begynte å smelte og sprake på pannen helte hun oppi omeletten som inneholdt; paprika, løk, skinke og noen grønnsaker hun ikke visste navnet på. Det overrasket henne gang på gang at de i det hele tatt hadde grønnsaker.

Brødet hoppet opp fra brødristeren akkurat i det fun. kom til refrenget på sangen sin ?We are Young?. Omeletten var ferdig og lå nå på en tallerk på et brett, ved siden av et glass melk og en yoghurt. Sophie grep de varme skivene, smurte smør på dem og la dem over på tallerken ved siden av omeletten. Hun smilte fornøyd.

Hun klarte å balansere brettet med all maten på en hånd da hun kom hele veien opp til Jo?s rom. Den andre veien trakk forsiktig i håndtaket og åpnet døren. Hun kunne lett innrømme det; hun holdt på å søle melken utover skivene på veien opp trappen. Men ingen skade skjedd, så hun hadde ikke tenkt å innrømme det.

Jo lå utstrakt over sengen med dyen så vidt over den ene foten. Hun var absolutt ikke våken.

"Opp og stå, solstråle. Se hva jeg har laget til deg," sa Sophie. Det rykket straks til i Jo?s panne.

Hun brukte evigheter på å reise seg opp. Først snudde hun seg tvers rundt og presset puten mot hodet. Så når hun innså at Sophie ikke hadde tenkt å gå noen steder, gløttet hun forsiktig opp og glodde uforståelig bort på matbrettet. Å si at Sophie ofte var så munter og vennlig om morningene, var vell kanskje en overdrivelse, men hun skjønte ikke hvorfor Jo sendte henne et spørrende blikk.

"Hvis jeg spiser det der, må jeg rydde rommet ditt eller noe sånt da?"

Sophie himlet med øynene, ristet på hodet, satte brettet fra seg og forsvant ut døren for å kle seg til skolen.

****

Gi meg et øyeblikk, tenkte hun og kjente hvordan mobilen vibrerte for sjette gang på de siste tjue minuttene i lommen hennes. Bare gi meg et øyeblikk til å svare på denne jævla telefonen. Selvfølgelig sa hun det ikke, enda ordene skrek i hodet hennes. Noe av det verste hun visste om var å kjenne mobilen ringe, men være for opptatt til å svare på den. Misstankene hennes var at det var enn viss person ved navn Styles som fremdeles ringte henne flere tusen ganger til dagen for å forsikre seg om at ting gikk bra. Derfor ignorerte hun den, enda en gang.

Professoren kikket opp fra papirene og så en smule morskt på henne under de runde brillene. Noe kløp til i Sophies mage.  Dette så bare ikke bra ut i det hele tatt. Så kom det hele;

"Det ser ut til at du ikke kommer til å få nok studiepoeng til å komme inn på de skolene du hadde planlagt å søke på," sa mannen og trykket brillene opp på nesa. Det gråe håret var gredd bakover. Slipset var stramt knyttet. 

Mannen så ut som en sjimpanse som bare følte for å ødelegge livet til ulykkelige tenåringer. Knuse drømmene deres. Fortelle dem at mamma ikke var så glad i dem som de trodde. ?Livet ditt er ødelagt, beklager, sånn nå kan du gå hjem!? Sophie visste ikke hvordan hun skulle reagere. Så istedenfor å svare lot hun sjimpansen ta seg av snakkingen, enda hun var overbevist om at ordene hans var forhekset eller lignende.

"Det vil si at du kommer ikke inn på noen medisin skoler, jus eller ingeniør." 

Ikke lege, ikke advokat, ikke hustegner. Greit, kunne han ved noen som helst måte gjenta det? Ordene hadde ikke helt festet seg til Sophies hukommelse.

"Du kan selvsagt velge å gå om et år, kanskje to, men jeg råder deg til å heller velge en enklere skole så du fortest mulig får kommet ut i et arbeid du kan prøve å trives i. Hva med servitør? Eller hotell resepsjonist?"
Sophies mor var en velutdannet lege som satte arbeid høyest i livet. Det høyeste enn noen sinne kunne oppnå var en godt betalt jobb som kunne forsørge deg selv og fire menn til. Fra Sophies fireårsdag hadde hun plapret hull i hodet på datteren om hvor viktig det var at hun fikk de største utdannings mulighetene og viktigste jobbene. Hva kom hun til å si nå?

Professoren blunket. "Ms Bradshaw?" 

Sophie ante ikke hva hun skulle si eller gjøre. Så til slutt endte hun opp med det eneste som virket rimelig, høflig og noe lunde voksent;

"Takk for din tid, professor. Jeg må tenke over saken."

Så gikk hun ut fra det inneklemte kontoret. Hun brydde seg ikke om han kanskje hadde mer å si. Det spilte ingen rolle. Han hadde jo allerede gjort det klinkende klart at hun kom til å ende opp som en kassadame på en matbutikk. På veien ned gangen vibrerte telefonen hennes for sjette gang og hun presset den irritert mot øret.

"Hva?" hveste hun.

En stemme klukklo i den andre enden. "Hei til deg også, babe."

"Jeg er ikke i humør akkurat nå. Lyst til å hente meg? Jeg gir faen i skolen," fortsatte hun.

Det ble stille et øyeblikk før han svarte. "Ja, ok. Er der om fem minutter."
____________________________________________

unnskyld, unnskyld! Jeg vet - jeg har ikke oppdatert på evigheter! Men for det første, hva i helske skjer med blogg.no? I flere dager nå har det vært umulig for meg å logge inn. Og for det andre - jeg eier ikke skriveinspirasjon akkurat nå. Er så stresset med prøver, konfirmasjon og forberedelser til det at jeg bare ikke har tid til å tenke over hva jeg skal skrive en gang. Ikke at jeg ikke gjør det; hjernen min lever i en fanfic verden - uansett hva jeg gjør, hvilken som helst tid p ådøgnet, løper tankene mine rundt og leter etter gode ting å skrive om.

Så til innlegget; jeg vet, det var litt kjedelig. Veldig kjedelig, faktisk. Helt grusomt. Men måtte ha det med for å komme videre. Spenn setebeltene, snart kommer det drama og mer spenning!

Hade bra da, adios! :))


 

Det føltes ut som at strupen fyltes med knust glass hver gang hun svelget det brennende vannet. For kaldt, for varmt, alt på en gang. Selv med et sugerør lagt langt inn i svelget hjalp det ikke; svelgemusklene trakk seg sammen hver gang de små mengdene med vann prøvde å finne sin vei nedover halsen. Mat gikk ikke i det hele tatt. Det var verre en drikke. Forskjellen var det at vannet rant fort nedover og smerten gav seg etter en kort stund. Maten brukte evigheter. Hun kunne kjenne den lille klysen det hadde blitt av bolle biten hun nettopp hadde tygd der den skled nedover og skrapte opp hver minste del av det som føltes ut som stemmebåndet hennes.

Fem dager var gått siden hun fikk en lang slange presset ned i halsen. Helt siden da hadde hun fått strenge beskjeder om å holde seg innendørs og i ro. Ikke at det gjorde noe. Ute herjet været så grusomt. Regnet pisket mot vinduene og fjerne torden ble fanget som et ekko i stuen. Alle var ute. Andrea var et eller annet sted hos Andrew; han skulle vist reise tilbake til Amerika for en stund for noen jobb saker. Jolie, vell, hun hadde stukket av. Ikke bokstaveligtalt, men hun var ikke noen sted i nærheten av London. Helt spontant og uanmeldt reiste hun og Niall til Irland for å besøke hans foreldre før de reiste ut på ny tourne.

Det brakte et sted i det fjerne og Sophie hoppet til. Puten hun holdt presset opp til brystet var blitt hennes nye bestevenn. Hver gang det tordnet begravde hun ansiktet i puten og presset neglene inn i det myke stoffet. Med et sukk løftet hun ansiktet og strøk håret som falt foran øynene bort. Klokken på veggen viste litt over halv ni. For to dager siden hadde hun plagd seg over hvor høy tikkelyden var, men nå enset hun den ikke en gang.

Det var rart hvor en fant kreativitet når en hadde husarrest (det føltes hvertfall ut som en husarrest). Til å begynne med hadde hun prøvd å telle sekundene på den tikkende klokka, men det fikk hvertfall ikke tiden til å gå. Det nyttet ikke å telle sauer heller. På tv var det aldri noe bra, i hvert fall ikke noe bra som hun ikke hadde sett før. Så til slutt hadde hun funnet frem en skriveblokk og mange ulike blyanter og penner, og begravd seg selv under to ulltepper på sofaen med blokken på fanget. Utrolig nok hadde hun skrevet hele to sanger. Ordene hadde bare strømmet på så fort hun satt seg dypt inn i det. De rimte, de hadde en budskap og en fengende liten melodi som hun hadde nynnet til mens hun leste ordene for seg selv. Sangene handlet om ting som plutselig hadde skjedd i livet hennes, for utrolig mye hadde forandret seg i det siste. Og da mente hun ikke ulykken, enda den også ble nevnt i et vers.

Selvfølgelig ville hun aldri vise de sangene til noen. Bortsett fra Andrea og Jolie som hun hadde omtrent kastet blokken i hodet på for å få litt oppmerksomhet. De sa de likte sangene, noe som hadde ført til at Sophie lyste opp resten av den dagen. Men hun ville aldri vist sangene til noen andre, ikke en gang Harry.

Da døren ute i gangen åpnet seg og hun kunne høre regnet som traff gulvet, orket hun ikke en gang å reise seg for å sjekke hvem det var. Det var ikke nødvendig. Hun visste det allerede før den søte duften traff henne, det bløte kysset møtte kinnet hennes og de våte krøllene kilte henne i nakken.

"Hei baby," hvisket han og smilte til henne. "Hva har den stakkars puten gjort deg?"

Den ertende tonen var åpenbar. Sophie himlet med øynene og kastet puten til andre enden av sofaen.

"Åh, jeg skjønner. Noen er redd for torden. Hm, ikke kast puten din for min skyld, vær så snill," gliste han og gled ned ved siden av henne. Sophie reiste seg opp slik at han krøp helt opp inntil henne under teppene.

"Trenger ingen pute, har jo deg," hvisket hun.

"Sant nok," hvisket han tilbake og førte leppene til tinningen hennes.

Helt alene var hun ikke. Harry hadde ikke forlatt henne. Enda Sophie sa gang på gang at det gikk helt fint og at han kunne slutte å bekymre seg, så hadde han ikke gjort det. Hver eneste sekund gikk nå til å bekymre seg over henne.  Sophie hatet det - hun hadde det jo fint!

"Det var noen fans nede på butikken, vi tok et par bilder. De spurte etter deg."

At det var fans nede på butikken var ikke et sjokk i hele tatt. De var overalt. Men hadde de spurt etter henne?

"De lurte på om du hadde det bra, så jeg sa at du var på bedringens vei-"

"Harry, jeg har det helt fint!" avbrøt hun, men han fortsatte.

"Og de ba meg om å hilse deg god bedring. De sa også noe om at de støttet Sarry, hva nå enn det er. Åh, vent, det er jo oss det! Ser du, jeg sa jo at Larry Stylinson kom til å fordufte. Sarry er så mye kulere."

Leppene var ikke såre. Bare svelget. Så da hun tok ansiktet hans i hendene og presset leppene mykt mot hans, kjente hun ikke noe annet en ti tusen sommerfugler som herjet i magen. Ville denne følelsen noen gang gå over? Den følelsen hun fikk hver gang han var i nærheten, tryggheten, varmen og omsorgen. Ville det forsvinne?

Sophie rynket pannen. 

"Siden når ble du kul? Vennen, glemte noen å nevne det nå igjen..."

Harry klasket henne svakt på låret og hørte de jentene flirene som unnslapp leppene hennes. Så ble stemningen i rommet med et skiftet da Sophie begynte hoste.. Harry satte seg opp og rakte henne koppen med vann som sto på bordet. Hun ristet på hodet. Det gjorde så voldt å svelge etter at den slangen hadde vært presset ned i halsen hennes i over en halvtime. Magesåret hadde selvsagt blitt fikset, men det hadde gjort litt skade på halsen. Men den smerten ville dabbe av etter hvert. Legene sa at om en liten uke så ville hun være helt fin igjen.  

"Kom igjen, drikk, da forsvinner hosten," befalte Harry og holdt sugerøret mott de sammen pressede leppene hennes. Så når hun hostet igjen, sukket hun og tok en liten sup av koppen. Svien kom umiddelbart. 

"Bra, du er flink," sa han og strøk henne på ryggen. Hun følte seg som en baby. 

"Du har enda ikke snakket med meg om det som skjedde," sa hun omsider da hun sluttet å hoste. 

Det var med vilje han ikke hadde tatt det opp. Han hadde med vilje glemt det (i hvert fall prøvd å glemme det), men hun gjorde det hele tiden vanskelig. Det var som at hun ville at hans kulle kjefte. Hun ville føle den samme smerten hun må ha påført han ved å holde noe sånt skjult. Men Harry nevnte det aldri. 

På sykehuset hadde han bare vært sjeleglad for at hun hadde det bra. Doktorene hadde gitt dem tillatelse til å gå inn tre og tre, men siden Harry ikke ville forlate henne måtte de andre gå to og to inn. Etter grundig forklarelse fra doktorene om hva som hadde skjedd, hadde Harry endelig klart å legge til side sinnet. Han bare antok at hun ikke sa noe for og ikke ødelegge bursdagsfeiringen hans. Noe som stemte. 

"Det er ikke noe å snakke om," mumlet han og la dem begge ned igjen. 

"Det er det vell! Du burde være forbannet på meg, unngå meg i flere uker. Det var i hvertfall sånn vi gjorde det før."

De mimret begge to tilbake til de dustete gangene da de hadde unngått hverandre på grunn av småting. 

"Det er annerledes nå," mumlet han igjen, stemmen like stødig og ufølsom. Han kysset henne. 

Etter å ha returnert kysset, rynket Sophie pannen og så på han. "Nei, det er det ikke."

"Hva vil du jeg skal gjøre da?" Han kysset kinnet hennes og strammet grepet han hadde rundt henne. 

"Skrike til meg. Kanskje storme ut døren også. Da hadde jeg blitt utrolig lei meg."

Nå var det hans tur til å rynke pannen. "Så du vil at jeg skal såre deg?"

"Nettopp! Det ville gjort ting så mye lettere."

"Men livet," han kysset henne på leppene til de begge var tom for luft. "- er ikke lett."
___________________________________________

Fortell meg hva dere syns! Beklager at det noen ganger tar utrolig lang tid før jeg oppdaterer, sitter flere timer til dagen og prøver å skrive, men noen ganger får jeg det bare ikke til. Takk for at dere holder ut med meg, det betyr mye! Håper dere hadde en fin påske. Har dere ideer til hva som kan skje videre? Har på en måte krysset ut "komme på sykehus" nå, så tviler på at jeg kommer til å skade Sophie mer i næreste fremtid... er litt glad for at det hele er over egentlig, hater å skrive om ting jeg ikke har peinlig på. Håper dere likte det, uansett!
xxxx meg :)) 

DEL 2
Ingen perspektiv

Niall strøk hånden trøstendes opp og ned langs ryggen til Jolie. Han hadde gitt opp å prøve å overbevise henne om at alt kom til å gå bra; den tredje gangen Harry hadde reist seg fra stolen sin og gått frem og tilbake på det lille venterommet bare fordi han var for nervøs, hadde Niall innsett at det faktisk ikke gikk så bra som han håpet på. Jolie satt med ansiktet begravd i hendene - den hvite kjolen hennes fløt over kantene på stolen og bølget seg ned langs sidene, akkurat som et slør. Av og til kom det korte hulk, noen snufs og hvert andre minutt tørket hun hendene på en serviett. Hendene ble overfylt med tårer.

På en hard, ubehagelig sofa tvers over for Niall og Jolie, satt Andrea. Hun satt bøyd forover og gned hendene sammen uten nytte; hun følte seg like kald som hun hadde vært de siste tjue minuttene på dette jævla venterommet.  Hun følte seg idiotisk. Å la Sophie få lov til å være med ut i dag var en tåpelig ide. En grusom ide som tydeligvis hadde satt livet til venninnen i fare. Det var ikke noen tvil om at hun skyldte på seg selv for dette. Ikke en eneste tåre hadde funnet veien nedover kinnene hennes, enda Andrew som satt med hånden beskyttende over skuldrene hennes ventet på dem.  Men enda hun kjente dem der, så kunne hun ikke la dem slippe til. Ikke enda, i hvertfall. Sjokket var mye større enn redselen, enn så lenge i hvertfall.

En lege kledd i limegrønne sykehusklær og lange hansker som rakte helt opp til albuene, kom ut for å gi dem en oppdatering. Det bakover gredde håret hadde begynt å falle fra hverandre fremme ved pannen som glinset av svette. Over munnen hadde han ett munnbind. Han drog det til side og gikk bort til venterommet.

Liam og Zayn spratt opp og så forventningsfullt på legen. De brune øynene deres som vanligvis var så varme og bekymrings løse, var blodskutte av all gråtingen. Enda de hadde tørket tårene før de kom lengre enn til øyekroken, så klarte de ikke unngå de røde merkene som dekket øynene.

"Jeg er redd jeg ikke kan si noe nytt enda, hun er fremdeles inne til opperasjon," forklarte legen og gav dem et beklagelig blikk. Liam nikket og krympet seg da han hørte den hjerteskjærende lyden som kom fra gutten i stolen lengst borte fra dem alle. Legen beklaget seg og forsvant bortover gangen igjen.

"Helvete heller," mumlet Niall. Små hulk unnslapp Jolie.

Liam kastet et langt blikk bort på vennene som hadde satt seg borte ved veggen. Louis satt på knærne foran en stol, og i stolen satt Harry og stirret tomt ned i gulvet foran seg. Han hadde ikke sagt et ord siden de kom hit. De grønne øynene glodde tomt ned på det grå gulvet, men alle visste at det var så mye mer en stillhet i hodet hans. Tankene hans raste, hodet holdt på å eksplodere av en sterk hodepine som ikke ville gi seg. Etter å ha drukket to flasker med vann fra den lille automaten borte ved resepsjonen, så hadde han gitt opp håpet på at den noen gang ville gi seg. Han hadde gitt opp håpet på flere ting også, men han turde ikke si dem høyt. Da ville det hele bli for ekte. Minnene var det eneste som fikk han til å innse at det faktisk hadde skjedd;

De løftet henne opp på en båre, festet henne med noen seler som så ut til å sitte for stramt. Så begynte de å trille henne ut av lokalet. Folk stirret, hvisket og noen gråt til og med. Kanskje de trodde at hun var død. Hun hadde tross alt ikke rørt seg på en ganske lang stund. Men hun var ikke det; Harry kunne fremdeles kjenne pulsen hennes. Hun hadde grepet hånden hans før sykepleierne kom og holdt den fremdeles like hardt. Harry holdt tommelen sin akkurat over pulsen og fulgte varsomt med på slagene. Da sykepleierne ba han slippe hånden hennes slik at de ta henne inn i sykebilen, nektet han. De må ha sett alvoret i øynene hans, for de sukket bare og lot han sitte med inne i sykebilen på vei til sykehuset.

Når de kom dit hadde de bare skubbet han bort og sprunget videre med henne. 

Egentlig var han mest av alt sint. Forbannet. Såret. Dette hadde skjedd før. For bare noen dager siden. Og ingen hadde brydd seg om å fortelle det til han. Andrea og Jolie visste det, Allie og sikkert mange andre. Men ikke han. Harry følte seg en smule uviktig. Den smerten han kjente i brystet kom nok ikke bare av at han fryktet at noe skikkelig gale hadde hendt Sophie. Den kom nok også av det at hun med vilje ikke hadde sagt noe til han. Var ikke noe sånt som dette utrolig viktig å få vite om? Var det ikke normalt å informere kjæresten sin, bestevennen sin om at en hadde en veldig blodig opplevelse? Tydeligvis ikke viktig nok for henne.

"Du burde spise noe. Her, ta noen nøtter." Liam strakte frem posen med peanøtter til han, men Harry bare ristet på hodet. Egentlig var han døds sulten; magen skrek og skrek, men han trodde ikke at svelge musklene kom til å fungere. Mat fristet ikke i det hele tatt. Hva var det egentlig han skulle spise i kveld? Tapas. Han husket det nå. De skulle servere tapas og ulike sorter med drikker etter at de var ferdig med å danse. For en bursdagsfeiring, de hadde jo gått før maten ble servert.

Harry kikket på klokken på veggen over seg. Den viste litt over tolv. Hvor lenge hadde de vært her? En time, tjue minutter eller et kvarter? Han følte for å gå hjem, krype under dynen og våkne opp fra dette marerittet dagen etter. Men det var ingen sjanse i at han kom til å forlate dette sykehuset uten Sophie. Om han så måtte bære henne, han kom ikke til å gå uten henne. 

"Harry, vær så snill si noe... du har vært stille helt siden vi kom," sa Allie. De blå øynene hennes var festet på hans enda de satt på hver sin side av rommet. Hun satt med beina presset opp til brystet. Mørke maskara merker hadde lagt seg over kinnene. Hun så ganske jævlig ut, tenkte Harry og følte for å le. Tilpass for henne, var det ikke? Om hun ikke hadde valgt å holde det for seg selv akkurat som de to andre hadde gjort, så kunne faktisk Sophie vært hjemme nå, sammen med Harry og de andre. Men istedenfor lå hun på et opperasjonsbord og fikk hvem vet hva gjort med seg.

"Ikke snakk til meg om hvem som er stille," freste Harry og reiste seg så brått at Louis måtte hoppe bakover for å ikke bli trakket ned.

"Hvis det ikke hadde vært for dere tre så hadde ingen av oss vært her!"

Han kastet ikke et blikk over skulderen da han styrtet videre nedover gangen. Et sekund til på det samme venterommet ville bare gjøre han sprø. Hodet banket som en tikkende bombe. Han var redd for om at han ble litt lenger nå som kom han til å si ting han egentlig ikke mente som kom til å såre de andre.

Den kalde natteluften til februar måned traff han midt i ansiktet da han gikk ut dørene til sykehuset. Månen glitret på himmelen. Den var full. Harry grublet over det. Så utrolig kjedelig det måtte være å vite at en skulle gjøre det samme gang på gang uten noe som helst forandringer. Månen for eksempel. Den gikk bare i ring rundt jorden. Noen ganger var den halv, så noen dager senere var den full. En syklus.

Han satte seg på en av de usle benkene. Plankene var kalde og fuktige. De var ganske gamle, men det virket som at treet fremdeles var i bra stand. Han sukket. Å tenke på benker og månen kom ikke til å gjøre at han glemte det som foregikk på innsiden av de hvite veggene til sykehuset.

En liten summelyd unnslapp dørene da noen kom gåendes ut. Først vurderte Harry å reise seg og gå igjen, men det fristet mer å bli sittende. Hvem visste, kanskje den som kom ut ikke kjente han en gang. Men de kjente hverandre. Jolie gled ned på benken ved siden av han og la armen sin under hans. Så lente hun hodet mot skulderen hans og sukket dypt. Hun syns også det var deilig med litt ny luft.

"Hun ville si det selv," mumlet hun. "Men jeg vet at det er vår feil, alt sammen."

Parfymen hennes var behagelig. Den minnet om Sophies. Så kom Harry på at det kanskje var Sophies parfyme Jolie gikk med, og ble med et trist igjen. Men det var jo positivt også - enda hun ikke var her så var hun der i mindre objekter. Han hadde aldri tenkt over det før, men hvor enn han så så var det små ting som minnet om Sophie. Parfymen til Jolie. Stjernene på himmelen som minnet om en av kjolene hennes.

"Jeg burde ikke ha klikket på den måten, jeg vil bare at hun skal bli okei," sa han og lente hodet mot hennes.

"Det vil vi alle. Og det kommer hun til å bli også, hun gir ikke opp."

De sa ikke stort på en stund. Begge to satt dypt i sine egne tanker og minner helt til døren summet igjen og noen kom springendes ut.

"Dere må komme, hun er ute av operasjonen!" 
  
_________________________________________________________________
vet ikke helt om jeg likte denne delen.. hva syns dere? litt for dramatisk kanskje, prøver så godt jeg kan å holde meg realistisk, men har helt ærlig ikke peiling på magesår osv..
håper dere likte det uansett ;))

- The Writer 

DEL 1
Harry's perspektiv

Alle, eller noen, har en spesiell sang som foreldrene pleide å synge rundt leggetider da en var mindre. En sang som jagde bort alle mareritt og hjalp søvnen med å komme. Det fantes selvfølgelig de sangene som hadde den stikk motsatte effekt; den som gjorde det umulig å sove til og som man egentlig bare fikk en følelse av at en ble jaget. Men jaget av hva da? Monstrene under senga? Det finns så mye verre.

Jeg pustet tungt ettersom jeg la flere og flere meter mellom oss. Det dundret i ørene. For hvert eneste steg jeg tok bort i fra henne, desto svakere jeg kunne høre den ekle hosten hennes, desto mer redd ble jeg. Folk stirret. Glodde. Noen himlet til og med med øynene. Men jeg brydde meg ikke. Det eneste jeg hadde i tankene nå var å nå jakken min, bordet vårt der de andre forhåpentligvis satt og hygget seg. Ikke at de ville hygge seg så mye etter det jeg kom til å fortelle dem. Hva faen skjedde nå egentlig? Jeg forsto ingenting. Det ene øyeblikket var alt fint, jeg fortalte henne at hun var pen, og så - poff! En eller annen fyr klarte å skubbe til henne i ryggen da han passerte, og før jeg visste ordet av det hadde hun kastet opp over skjorten min.

Gravid. Det var det jeg hadde trodd da hun ikke hadde ville ta den drinken da vi først kom hit. Så når hun kastet opp tenkte jeg; åh, så hun er virkelig gravid. Så oppdaget jeg den rustne lukten og det røde stoffet hun desperat prøvde å holde inne ved å legge en hånd over munnen. Så hostet hun, og på ny fikk jeg oppkast over hele meg. Bare at det var ikke oppkast, det var blod. Ekkelt, klissete, varmt og behagelig blod. Sophies blod.

Hva kunne jeg si - det ville ikke gjort meg noe som helst om den gutten jeg nettopp slo til fikk en brukket nese. Han gikk jo i veien! Og da jeg spurte han om han kunne flytte seg kunne han jo bare ha gjort det istedenfor å begynne å mase om at kjæresten var en så stor fan av bandet. Jeg brydde meg ikke! Hvertfall ikke akkurat nå. Kanskje jeg ville brydd meg i morgen, eller dagen etter der igjen. Men så han ikke at jeg var litt opptatt kanskje? Blodet på den hvite skjorten min, det bleke ansiktet mitt - så han meg ikke i det hele tatt?

Jeg hadde ikke gått fra Sophie alene. En dame, tidlig førtiårene kanskje, hadde tatt over for meg etter en stund og ropt til meg at jeg måtte gå og finne hjelp, ringe en ambulanse. Så jeg gjorde det. Jeg gikk fra Sophie i armene på den damen. Hun virket hyggelig, hun ville sikkert ta vare på henne mens jeg ikke kunne... Jeg fikk et plutselig innfall over hvor alvorlig dette var og begynte å spurte de siste meterne mot bordet vårt.

"Hei kompis, visste du at Jo kan lage en trekløver med tunga? Se da, hun bare former den sånn -"

Niall stoppet opp midtveis i setningen og så forskrekket opp på meg der jeg rotet gjennom hver eneste jakke jeg fikk tak i på utkikk etter en telefon. Han gransket meg fra topp til tå - det var tydelig at han hadde drukket, kanskje det tok litt tid før han innså at jeg ikke hadde gått inn i denne klubben med all denne rødfargen klint utover meg.

"Hva faen har skjedd med deg? Liam, Dani, Lou! Harry blør for svarte!"

"Nei, ikke jeg! Sophie! Hun bare... hun bare... hostet... og så bare..."

Jeg fant ikke de rette ordene til å fullføre setningen min. Hva skulle jeg fortelle dem? At Sophie hadde begynt å spy over meg, men så viste det seg å ikke være spy, men blod. Jeg måtte tilbake til henne, jeg kunne ikke henge rundt her hele kvelden. Hva om hun allerede var død? Jeg grøsset.

"Liam, ring 911. Vær så snill for Sophies skyld..."

Den siste var egentlig til meg. Jeg trengte en pipp for å komme meg tilbake til henne. Alt sammen, det virket i grunnen ganske urealistisk. Et øyeblikk danser vi, så i det neste virker det som at hun dør. Det gav ingen mening, det var jo bare minutter siden jeg fikk se henne igjen. Et øyeblikk var alt okei, nå vet jeg ikke.

"Herregud, hvor er hun? Andrea! Andrea!"

Jo reiste seg opp og gjennomsøkte rommet fullstendig på bare noen sekunder. Så var Andrea der med Andrew hakk i hæl, begge to med varsomme blikk. Så fikk hun øye på meg og gispet.

"Svarte, hvor er hun? Men de sa jo at det gikk fint, de sa jo at hun kom til å bli bedre. Hvor er hun?"

Det gikk kaldt nedover ryggen min. Hvem sa at det gikk fint, hvorfor skulle hva da bli bedre? Andrea visste hva som hadde skjedd. Det gjorde Jo også. Hvordan var det mulig?

"Der borte, like foran scenen," mumlet jeg og pekte i den rette retningen. Jeg burde egentlig ha vært der nå. Jeg prøvde å huske om hun hadde vært våken da jeg gikk for å hente hjelp, men jeg klarte ikke huske det. Jo, hun var bevisstløs. Hun snakket - mer eller mindre prøvde å snakke - men hun fikk det ikke til og fortsatte å spytte blod ned på gulvet. Det tok meg noen sekunder å forstå at jeg faktisk hadde begynt å bevege meg til henne igjen. Hun trengte meg, jeg kunne ikke stå og henge rundt der bak. Så jeg sprang til henne igjen, enda det tok meg en stund før jeg oppfattet at jeg gjorde det. 
__________________________

tell me watcha thinking!
Til dere som kommenterte på det forrige info innlegget  = tusen takk! Jeg setter så pris på det, tar til meg hver eneste ord!
Nå reiser jeg på ferie, er usikker på om jeg tar med meg pcen, så kan hende det ikke blir nytt innlegg før tidlig i neste uke ;)) God påske!

- The Writer 
 

Hei!
Nå har jeg laget en mail som dere kan kontakte meg på / snakke med meg: thewriterlove@hotmail.com
Om du har msn er det bare til å legge meg til, den er ikke min personlige så jeg stalker dere ikke eller noe altså, men svarer på spørsmål til historien og litt sånt.  Det hadde vært hyggelig! 

Så må jeg få beklage for den utrolig dårlige bloggingen min, vet ikke helt hva som har skjedd. Har bare vært lite motivert til skriving i det siste, lesertallene har sunekt mye (og det er min feil, siden jeg ikke har oppdatert), men den gjør meg jo ikke særlig mer inspirert til å skrive. En annen ting er jo at jeg vet at det er mangen som leser bloggen fremdeles, men nesten ingen gidder å komentere. Da lurer jeg jo på om dere vil ha mer eller ikke, skjønner? ;)

Føler jeg bare klager nå.... dere syns sikkert jeg er skikkelig sytete... skal slutte å suttre nå. Dere må ikke være redde for å spør meg om ting i komentarfeltet, jeg pleir som oftest å svare på det meste. Sånn som f.eks på forrige innlegg fikk jeg et spørsmål om det ikke kommer drama snart - jo det gjør det! Mye drama faktisk, på både godt og vondt antar jeg. Jeg gleder meg hvertfall til å begynne å skrive det, tror kanskje det har vært derfor jeg har hatt litt skrivesperre; har jo ikke hatt noe interessant å skrive om. Da blir edt som oftest kjedelig... men jeg gjør så godt jeg kan! Kan ikke dere si meg hva dere vil skal skje videre, så kan jeg samkjøre det med mine ideer og fullføre sesong 2. (gleder meg fremdeles helt sykt til sesong 3 av en eller annen grunn... dør etter å begynne skikkelig på den.)

Et siste spørsmål.. liker dere at jeg skriver i tredje person eller vil dere at jeg skal begynne å skrive i jeg-form?  

                                                                      (bare fordi han er veldig søt... enig?)

                                                                                          - The Writer ♥

Livet er ikke alltid lett. Spesielt ikke om man sliter med vonde ting fra fortiden. Det er heller ikke så lett om man frykter ting som kan skje i fremtiden. Men hvorfor går man rundt og bekymrer seg for dagen i morgen? Det burde vært en slags regel; lev for i dag, gjør det du vil bli husket for akkurat i dag og ikke spar på deg selv til i morgen. Pust så dypt at en kan kjenne lungene sveve. Le så mye at det gjør vondt i magen. Bann så lavt som mulig. Smil så stort en kan. Se så langt øyet rekker. Drøm som om alt var mulig. For det er akkurat det som betyr noe. I dag.

Sophie følte seg som en VIP person. Ikke på grunn av de høye hælene hun prydet beina med, eller den dyre syrinfargede kjolen som satt som svøpt om overkroppen hennes. Heller ikke på grunn av det sølvfargede smykket hun hadde om halsen, enda den lille diamanten som var plassert mellom S-en og H-en gjorde det hele litt mer staselig. Om hun hadde møtt presidenten av Amerika hadde det nok ikke hatt noe å si akkurat nå. Obama kunne ikke måle seg med hennes stjerne.  

"Der er hun jo," smilte Andrea og strakte ut en ny manikyrert hånd etter henne. Den mørke røde kjolen Andrea gikk i måtte ha kostet minst en million dollar; ikke at det var så mye i Andrew Pierce? verden. Den greske guden sto ved siden av henne med armen trygt plassert på ryggen hennes. Det gikk skikkelig bra med dem og Sophie så mer og mer til Andrew.

Gutteregelen hadde forsvunnet og blitt erstattet med en ny, litt mer fornuftig regel. Så istedenfor ingen gutter får bli til frokost, var det nå ingen gutter får bli til middag. De hadde funnet ut at regelen var mer praktisk på den måten nå som alle tre hadde kjæreste.

"Her er jeg," smilte Sophie tilbake og kysset venninnen lett på kinnet. "Hvor er Jo?" 

"Hun er sikkert et sted bak med matbordet-" De snudde seg alle tre da en høy latter kom krypendes opp over ryggmargen deres og gav dem gåsehud på armene. Jo kom gåendes rundt det samme hjørnet Sophie hadde kommet rundt, leendes og fullt pyntet for festen. Den svarte kjolen med naglebelte rundt midjen glitret i det skarpe lyset. Hun hadde armen om en jente i en grå, veldig kort kjole. Først så ikke Sophie hvem det var, men så da den blonde jenta løftet blikket og møtte hennes, sprakk ansiktene deres opp i et smil.

"Allie? Herregud, Allie!"

Hun kastet seg fremover og klemte venninnen. Etter 'ulykken' hadde Sophie hatt to dager fri fra skolen og Allie hadde fått en magesyke. Så i grunnen var det ganske lenge siden de hadde sett hverandre. Men uansett hvor lenge siden de var siden det var, så var det hvertfall lenge siden de fire jentene hadde vært sammen i lag.

"Du lever kan jeg se, det var bra. Begynte å lure om jeg måtte finne meg en ny lunsjkamerat." Den spøkefulle tonen i Allies lyse stemme var bare til å smile av. Andrea var like bak Sophie og skubbet henne bort før hun også klemte Allie hardt. Så trakk hun seg tilbake med et forsiktig smil.

"Ehm, Allie... dette er kjæresten min," begynte hun og tok til seg hånden til Andrew.

"Åh, Andrew Pierce! Jeg har hørt så mye om deg." Allie tok et steg frem og rakte frem hånden.

Sophie og Jo lo av det røde ansiktet til Andrea. De burde kanskje ha nevnt for han at de snakket om han omtrent hele tiden bak ryggen hans? Vell, han var jo bare til å dø av, hva forventet han egentlig. Andrew sendte Allie et usikkert smil og klemte hånden hennes.

"Hyggelig," smilte han og Sophie følte for å dåne. Den aksenten kom hun aldri til å bli vandt til.

En høy, bråkendes lyd lød gjennom gangene og alle kikket forskrekket opp. Før noen av dem rakk å reagere kom det fem gutter spurtendes mot dem. Det kriblet i magen da Sophie fikk øye på det brune, krøllete håret som hoppet fra side til side da han skubbet seg foran de andre og sprang fremst. Like etter kom ansiktet til syne; det store gliset han hadde om leppene gjorde henne svak i knærne.

Så smalt han inn i henne. Det tok ikke Sophie mer enn et sekund å låse hendene bak på ryggen hans, begrave ansiktet i halsgropen og trekke inn den deilige lukten av kjæresten sin. De hadde brukt en ekstra dag i Irland, så en hel dag på å kjære fra Irland og inn til London. Det føltes som om at de hadde vært borte fra hverandre i flere år. Hvordan kunne en uke bli til en evighet?

"Hei," hvisket han inn i øret hennes. Den varme pusten kilte mot nakken. "Hei," hvisket hun tilbake.
"Hvordan har du det?" spurte han. Sophie nølte - skulle hun være ærlig? Hun hadde et sår et eller annet sted i magen som sved for hver eneste bevegelse hun tok, og spesielt nå i denne stramme klemmen kjente hun det ekstra godt. Men likevel føltes det ut som himmelen.

"Helt perfekt. Du da?" 
"Fabelaktig."
"Ikke slipp meg. Da faller jeg."
"Aldri." 

Aldri kom fortere enn forventet. Like etter ble Harry revet bort fra henne og kroppsvarmen hans ble erstattet med Zayn?s. Sophie klemte alle etter tur, spurte hvordan det hadde vært i Amerika. Men hele tiden hadde hun Harry i øyenkroken. Det var viktig å vite hvor han var; hun var ikke klar til å la han reise bort enda, og det skulle han jo ikke heller. Men følelsene hennes ba henne holde ekstra godt fast nå som han først var hjemme.

"Hvem er klar til å feste?"

De var under lokalene til den samme baren som de hadde vært på for ikke så veldig lenge siden. Trix, var det vell den het. Sophie husket ikke. Men da Louis ropte spørsmålet ut og fikk alles oppmerksomhet, var absolutt alle klare for en skikkelig fest. Ikke at det var hvilken som helst fest; det var Harry?s attenårs fest.  Harry tok Sophies hånd da de begynte å gå opp mot selve klubb lokalet.

Hun hadde ikke fortalt hand et enda. At på grunn av spisemangel og store mengder stress, hadde noe i magen sprukket og etterlatt seg et hull i magesekken. Det hadde forsaket blødningen. Riktig nok skulle det bare gro av seg selv, men det var en god del ulemper med det hele. Hun fikk ikke sove. Derfor gikk hun på sovepiller og sterke smertestillende. Mat fikk hun lite i seg av, men hun fikk presset ned noen yoghurter til dagen. Men det aller verste måtte være det at hun fikk ikke lov til å drikke alkohol. Hvordan skulle hun forklare det da Harry spurte om hun ville ha noe å drikke.

"Ellers takk, føler ikke for å drikke i dag."

Verdens dårligste løyn. Selvfølgelig hadde hun lyst til å drikke. Han så løgnen i det hun sa, men det ville ikke ha noe å si om han spurte hva grunnen for det var eller ikke. Så istedenfor droppet han også drikken. Han drog henne ut på dansegulvet. Begynte å svaie henne frem og tilbake. Musikken dundret.

"Hva har du gjort på mens jeg var borte da?"

Kastet opp blod, blitt lagt inn på sykehus og oppdaget at jeg har et hull i magen som kanskje må sys sammen.

"Ikke så mye, det samme gamle egentlig. Savnet deg, meste parten av tiden," smilte hun og la hodet på skulderen hans.

"Savnet deg også," mumlet han tilbake og luktet på håret hennes. Det var kanskje en tåpelig ting å gjøre, men han hadde virkelig savnet alt ved henne. Håret, smilet og den myke huden. Absolutt ingenting kunne få han til å slippe tak i dette øyeblikket.

En minne rullet over Sophies hukommelse. Det var noen år siden nå, men hun husket det fremdeles like godt som om det var i går. Vinterballet, første året på high school. Hun hadde dratt med Jolie og kommet en halvtime for sent. Ikke så overraskende egentlig. Jo som på den tiden likte Michael, hadde straks stukket av sted for å finne han. Sophie hadde blitt ståendes igjen alene med en brus. Hun følte seg så hjelpesløs og teit; hvem gikk alene på et skoleball? Hun var helt overbevist om at hun kom til å kjede livet av seg, men så dukket Harry opp?

"Vil du danse?" spurte han, og Sophie bet seg hardt i leppen. Harry Styles, ville danse med henne. De var jo venner, greit nok, men danse til denne sangen? Det var en rolig sang, en sang man bare kunne danse slow til.

"Klart." Hun så på han, studerte det nyklipte håret. Det så ut som at han desperat hadde prøvd å klippe bort de få krøllene han eide, men det så nesten ut som et ustelt kråkereir. Likevel, utrolig tiltrekkende.

"Jeg er egentlig ikke så flink til å danse," innrømmet han og la hendene sine rundt de små hoftene hennes.

Sophie rødmet og så ned. "Ikke jeg heller."

"Det er du vell - og ikke nekt for det! Jeg kjenner deg Bradshaw, ikke noe poeng i å diskutere!"

Hun lo og lot hendene falle ned på skuldrene hans. Han hadde blitt høyere enn henne nå, utrolig nok. De grønne øynene lå nå seks centimeter over hennes egne og måtte kikke ned for å oppnå øyekontakt.

"Du er pen, Soph." Han smilte, bet seg i leppen og rettet seg selv. "Pen i den kjolen, mener jeg, ehm."

Sophie rødmet igjen. For første gang på lenge følte hun seg lettet over at hun ikke hadde klippet panneluggen kortere. Den var akkurat lang nok til å falle foran øynene og dekke litt over de knall røde kinnene som brant. Skulle hun si takk? Vanligvis ville hun sagt takk, kanskje til og med sagt noe like arrogant som ?tusen takk, ser ikke så verst ut du heller, Styles?, men det føltes ut som at det lå mye mer bak det komplementet.

Før hun rakk å reagere, strakte Harry frem en hånd og strøk luggen bak øret hennes. Sophie kunne ikke gjøre noe annet enn å stirre opp i de grønne øynene hans. For bare noen timer siden hadde de spilt gjørmefotball ute i skolegården. Hun hadde taklet han, fått han til å falle med ansiktet først rett ned i en stor gjørmepytt. Selvfølgelig hadde han tatt igjen og kroket henne rett ned på alle fire. Det hadde endt med at de bare lå der i sølen og kastet skitt på hverandre, mens alle de andre sto rundt og så dumt på dem. Ballen i mellom dem hadde alle glemt. En stor gjørmeklatt hadde festet seg i pannen hennes og Harry hadde strøket håret hennes bort før det rakk å feste seg i sølen. Det hadde hun ikke reagert i det hele tatt på.

Men nå - helt gjørmefri, stående oppreist og svaiendes til musikken. Nå betød det noe helt annet.

"Du er pen, Soph," sa Harry og smilte det samme, gamle skjeve smilet. "Og da snakker jeg ikke om kjolen."

Så kysset han henne.  

Sophies perspektiv

"Så hva mener du, vi sier det ikke til Harry, men lar han få stresse med det selv når Sophie får mot nok til å si det selv? Ingen god ide, spør du meg. Han kommer til å bli forbannet på oss."

"Det er bedre at han blir forbannet på oss enn at vi gjør Sophie forbannet. Han kan vi unngå, henne bor vi med."

Det verket i kroppen. En irriterendes bipelyd hadde plagd Sophie i flere timer nå. Hun hadde prøvd å røre armene for å dekke til ørene, men da hun hadde lettet på den ene armen hadde noe stikkendes fått henne til å sperre opp øynene i sjokk. Kanyler var festet inn under huden hennes. Helt forvirret og utslitt hadde hun lagt hode ned igjen på den myke puten og stengt bipelyden så godt som mulige ute. En liten halvtime senere hadde en dør blitt åpnet og noen hadde sjekket kanylene som gikk inn under huden på hendene hennes. Ikke da en gang hadde hun orket å åpne øynene for å se hvem det var. Men nå var det annerledes. Hun kjente de stemmene; de tilhørte Andrea og Jo. Hvorfor hvisket de? Hun kunne jo høre dem uansett, de kunne ikke stå langt i fra hverandre.

Det var ikke vanskelig å gjette seg til at hun var på et sykehus. Bildet av det røde blodet som hadde fosset ut av munnen hennes etter at hun hadde kastet opp bekreftet så mye. Hun husket at to personer hun ikke gjenkjente hadde begynt å rope etter hjelp. Men så hadde hun sloknet. Alt ble svart.

"Men uansett - han fortjener vell å vite det?"

"Klart det, men det er ikke opp til oss å si det, er det vell? Uansett, moren hennes er på vei hit nå, hun burde vell være her snart. Ikke si noe til Harry, han kan ikke gjøre noe før i morgen uansett og vi vil ikke at han skal frike ut."

"Jeg vil si det til Harry," hvisket Sophie. Halsen var helt tørr; da hun snakket føltes det ut som at et sandpapir ble dratt oppover svelget. Det ble helt stille i rommet.

"Sa hun noe?" sa stemmen til Andrea og noen klemte rundt hånden hennes. Uten flere krefter til å presse frem enda en setning, nikket Sophie og klemte svakt til hånden. De visste vell at hun var våken? I hvertfall var det det hun trodde hun var. Kanskje hun bare drømte. Så kom hun på noe Jo hadde sagt.

Moren hennes kom hit. Til London. Til henne. Det var ikke bra.

"Jo, hun er våken!" 

Sophie følte for å runke pannen, men uansett om hun hadde prøvd eller ikke så var hun ganske sikker på at musklene i ansiktet ikke ville ha lystret på befalingen. Hvorfor hørtes Andrea så lettet ut? Hun hadde jo vært våken hele tiden - da den damen i hvitt kom gåendes inn i rommet hadde de til og med diskutert den dårlige maten som sykehuset serverte. En rad med frysninger gled nedover ryggraden hennes. Kanskje det bare hadde vært en drøm, det også, akkurat som den flygende hunden hun hadde sverget på å ha sett.

"Sophie, vennen, kan du si det en gang til? Vi hørte ikke skikkelig," sa Jo og klemte den andre hånden hennes.

Var det galt av Sophie å mene at dette var en smule pinlig? For det første; hun lå på et sykehus. Det hadde aldri skjedd før og hun hadde i hvert fall ikke forventet at grunnen til at hun kom til å være her, var fordi hun kastet opp litt blod. (Eller kanskje det var mye blod, hun husket ikke). Grunn to; venninnene klenget seg til hendene hennes. Hva skjedde med den lille boksen hun alltid påpekte at hun hadde? Den med at ingen fikk klemme, holde eller ta på henne uten at hun ville det...

"Jeg tror hun sovnet igjen," mumlet Andrea og sukket dypt. Hva, sovnet igjen? Nei, hun var jo våken! Det var bare øyelokkene som var for tunge til å holde seg åpne lengre enn i et sekund. Og det grusomme lyset fra lampen i taket; alt ble bare hvitt når hun prøvde så vidt å gløtte på øynene. Som om Andrea hadde spådd det, så sovnet Sophie like etter.

*
  
Harry's perspektiv

Harry sukket og la mobilen fra seg for tredje gang på de siste fem minuttene. Hvorfor svarte hun ikke?

Turen til Amerika hadde vært helt super - fan basen de hadde oppdaget at de hadde, var absolutt mye mer enn det de hadde forventet. Akkurat nå satt han sammen med de andre på flyplassen og ventet på flyet som skulle ta dem hjem til England igjen. Han kunne innrømmet det uten å nøle - han hadde hjemlengsel.

Harry sukket og tok opp mobilen igjen. Det tok ikke en gang to ring før den gikk til den selvinnlagte telefonsvareren hennes opplyste han om at;

"Hei, dette er Sophie! Jeg kan dessverre ikke ta telefonen akkurat nå, jeg er opptatt med... ting. Så legg igjen en beskjed, eller hva det nå var du ville, etter bipelyden! Andrea, venter jeg bare til den går av nå? Ehm..."

Det rykket til i munnvikene hans. At det skulle være så deilig å høre en telefonsvarer hadde han aldri forestilt seg. Men så var det jo Sophie, og hennes uteknologiske evner var fortyllende morsomme. Han lurte på hva hun gjordenå, siden hun ikke kunne svare på telefonen. Ingenting hadde hendt henne, prøvde han å fortelle seg selv. Og det funket. Det han ikke klarte å overtale seg selv om, var at hun ikke gjorde noe galt. Hva om hun hadde vært uoppmerksom i trafikken, slik hun egentlig alltid var? Hva om noen hadde overfalt henne? Han overreagerte. Hundre prosent ren overdrivelse. Han slo nummeret og ringte enda en gang uten noe lykke.

"Haz, kan du plis fortelle Niall at han ikke kan kjøpe mer en fire pakker med godteri for ellers-"

Zayn stoppet midt i setningen. Han kjente igjen det utrykket. Uten et ord sank han ned ved siden av Harry, kastet et blikk på mobilen og klappet Harry på kneet.

"Svarer hun ikke, ey?" Harry ristet på hodet.

"Det er sikkert ingenting å bekymre seg for, du vet hvordan hun er. Hun glemmer mobilen overalt." 

Sant nok, tenkte Harry og lot mobilen gli ned i lommen igjen. Han overreagerte sikkert bare.
"Hei gutta, kom hit litt - Harry trenger en gruppeklem!"

Zayn hang plutselig over skulderen hans. Like etter var det som om en bombe traff han og fire gutter lå over han, alle høylytte og varme spredende. Og da Louis to sekunder senere la ut en vits sprakk alle ut i latter. 
____________________________________________

Sry, kjedelig del, i know.. men må ha det med for å komme videre. Skal prøve å oppdatere litt oftere!

xxxxxx meg ;))